Runa Viggen // Juret

Fra Norge til Los Angeles: Runa Viggens «Open Plains» markerer et tydelig steg videre Runa Viggen leverer et friskt, uforutsigbart album som sprenger sjangergrenser og belønner nysgjerrige ører. Med «Open Plains» tar Runa Viggen et tydelig steg videre fra «ambár» (2022), og enda nærmere et personlig uttrykk som ikke lar seg plassere i én sjanger.

Musikken låner klang og dramaturgi fra klassisk tradisjon, har med seg jazzens elastiske puls, og lar gitar- og bandformatet trekke i retning prog-rock, uten at albumet blir en sjangerparade. «Open Plains» er komponert som et helhetlig forløp: latene er skrevet i fast rekkefølge og bygger på en tydelig ramme av titler, tonearter og taktarter; en streng struktur som samtidig gir rom for uventede vendinger.

I kjernen ligger et konsept om helbredelse og transformasjon: hvordan gamle mønstre og erfaringer kan bearbeides, og hvordan musikk kan gjøre det som gjør vondt om til noe som faktisk bærer. Albumet åpner med «Amaranth», oppkalt etter den mytiske blomsten som symboliserer udødelighet og evig liv, og avsluttes med «Rubicon», hentet fra uttrykket "å krysse Rubicon": punktet der det ikke finnes noen vei tilbake. Mellom disse ytterpunktene beveger «Open Plains» seg som et sammenhengende narrativ, der hvert spor markerer et nytt trinn i prosessen, med tydelige skift i både toneart, rytmikk og temperatur.